Denne uken har vår framtredelse på Hedmark Høyres Årsmøte skapt mye blest rundt temaet aktiv dødshjelp. Jeg har påtatt meg et ansvar om å fronte denne kontroversielle saken og føler derfor for å skrive noen konkrete oppklaringer om hva vi virkelig mener.
Frihet for enkeltmennesket
Et av høyres viktigste prinsipper er begrepet frihet for enkeltmennesket. Det var det første jeg tenkte når jeg leste i prinsipprogrammet at Høyre sier nei til aktiv dødshjelp. Jeg har kommet fram til denne besluttningen jeg og Elise Fangberget fremmet på årsmøtet – blant annet fordi jeg mener et enkeltindivid burde kunne ha muligheten til å avslutte sitt liv på en verdig og respektabel måte hvis det har kommet dithen at det kun er snakk om noen uker eller måneder med uverdig lidelse før det er slutt. Et menneske som er psykisk istand til å vurdere sin situasjon som uverdig å leve for, mener jeg og mange i Unge Høyre, burde ha makt til å be om en verdig avsluttning. Jeg har valgt å se på aktiv dødshjelp som en siste utvei i en behandlingsfase. Selv om dette er et svært komplisert spørsmål som både etiske og juridiske problemstillinger er knyttet til, burde det være en måte å legalisere dette på uten at det skal virke uetisk og feil. Hensikten med denne kronikken er å peke på de forskjellige aspektene og spørsmålene som dukker opp rundt dette temaet og forhåpentligvis komme med svar som er mest mulig saklig og som kan tas opp til vurdering blant folk og politikere.
Et viktig spørmål er hvorvidt verdien av menneskers selvbestemmelsesrett kan sammenlignes med livets ukrenkelighet. Her deler vi alle ulike syn. Hvis vi retter søkelyset mot selve livet – hva er det? hvordan vil man definere et liv når det er snakk om et menneske som ligger til sengs med en diagnostisert uhelbredelig sykdom og bare venter på å få dø? er lidelse – eller trettheten av det å kjempe en daglig kamp mot smertene et liv? det er her den etiske veien deles i to. Jeg er ingen autorisert fagperson som kan uttale meg stort om dette og jeg er heller ingen som kan snakke av erfaring fra egen krets, men jeg kjenner til tilfeller fra min egen krets’ erfaringer, og her har jeg eksempler på mennesker som blant annet over flere uker har samlet opp smertestillende medikamenter til hensikt for å ta selvmord. Poenget er ikke nødvendigvis det at pillene ligger oppsamlet i en skuff, poenget er at smerten en måtte holde ut i mellomtiden uten smertestillende er en lidelse et hvert menneske ikke er verdig. I tillegg og måtte holde dette skjult for sykehuspersonell og pårørende – det er ikke et menneske verdig! I Nederland, Belgia, Sveits og den amerikanske delstaten Oregon er aktiv dødshjelp legalisert og flere land antas å følge de neste årene som kommer. Det et faktum at Norge som nasjon ofte velger å sitte på gjerdet når det kommer til viktige spørsmål som dette. Denne åpenbare taktikken om å se hvordan det går med de andre først, våger jeg åpenlyst å kritisere, og mene er en egostisk måte å føre politikk på. Menneskers behov for personlig frihet burde førsteprioriteres i mange politiske vedtak, og bør ikke drøyes for lenge bare for å se hvordan de andre ligger ann.
For at legalisert aktiv dødhjelp skal fungere på riktig måte og ikke bli misbrukt er det naturligvis snakk om visse premisser. Aktiv dødshjelp skal utføres først når pasienten er diagnostisert 100 prosent psykisk kapabel og med godkjenning fra et visst antall pårørende og autoriserte, habile legepersonell. Selve prosessen må utføres av en lege som er villig til å utføre en siste behandling på sin pasient. Aktiv dødshjelp mener jeg også vil bidra til å lette presset hos leger som står mellom det å begå et alvorlig lovbrudd, og det å hjelpe en tryglende og lidende pasient. Det er ikke riktig at legen skal utsettes for et slik press som i tilfeller vi alle har hørt om har resultert i det Norsk Lov – med all respekt – kaller drap. Det er heller ikke riktig ovenfor pårørende at de skal huske det en av deres nærmeste måtte gjennom før det endelig tok slutt. Det beste, i noen tilfeller, ville vært å ha aktiv dødshjelp som et siste alternativ slik at pasienten får en verdig avslutning på livet. Dette er grunnen til at jeg og Elise Fangberget valgte å ytre våre meninger om aktiv dødshjelp på Hedmark Høyres årsmøte, og jeg vil presisere at dette ikke kan karakteriseres som et radikalt utspill fra et ungdomsparti, i tillegg til at jeg ikke ønsker at noen skal fremme noen underliggende motiver om at dette var til hensikt å slå politisk mynt. Dette er et seriøst forslag som vi ønsker seriøse tilbakemeldinger på.
Sendt av annamolberg 